De hadde kanskje syntes det hadde vært eksotisk å høre barnetimen hver lørdag og se på barne - tv på svart/hvitt - tv en gang i uka. Fjernt fra streamende serier og filmer tilgjenglig 24/7 så oppholdt vi oss mest av alt utendørs, og vi fikk sosialtrening og sosialisering der vi gikk sammen til skole og trening og der vi rigte på dørene for å be vennene ut. Da kunne vi nemlig likegjerne bli bedt med på middag mens vi ventet på at familien skulle bli ferdig med et av de faste og samlende måltidene.
Dagen startet tidlig i industibyen jeg vokse opp. De fleste dro på jobb på morgenen og hjem når klokka ringte dagen slutt sånn ca 15.30. Da ble det køer i lyskryssene og i knutepunktene mellom byen og øya. Noen kom fra Verven og Glassverket, andre fra Helly Hansen, Noblikk og Cellulosen, - og alle skulle hjem til middagen som sto på bordet. For oss skolebarna så var det godt om tid til lek. Vi sluttet tidlig på skolen og dro hjem for å leke, -og fortsatte leken etter middagen.
Vi lekte masse, og leken inneholdt mange elementer av bevegelse, da vi klatret usikret i fjellvegggen, vi hoppet paradis, øvde oss på å stå lengst mulig med rockeringen, kastet ball, lekte politi og røver, bygde hytte, badet og masse, masse mer. Det at vi i store deler av dagen lekte ute står i stor kontrast til dagens oppvekst, hvor barnas dag er styrt fra morgen til kveld. Det starter med barnehage, skole og sfo før mange drar til en organisert idrett. Jeg oppdrar en gutt i nåtidens Norge og kontrasten river i meg. Det er jo slik at man ofte overfører det man selv har erfart til neste generasjon. Har man vokst opp i et hjem som har vært mye på tur så vil mest sannsynlig ta med sine barn på tur. Og med det som bakteppe, så er jeg nok en som ofte tenker gjennom hva jeg gir Petrus av erfaringer og hvordan jeg på mange måter har tilpasset meg samfunnet i forhold til hvordan oppveksten hans er. Han har vennen sine i en barnehage, - en barnehage hvor han trives, men som jeg ikke alltid synes det er greit å levere han. Da snakker jeg ikke om at barnehagen ikke holder mål. Det er fordi jeg ofte vurderer om han kan ha det bedre om han får sove til ni (som han pleier i feriene) enn at jeg røsker han opp ved sekstiden de dagene jeg skal levere han før jobb. Kanskje han hadde godt av at det var jeg som var med han daglig? Men, hverdagen til Petrus handler ikke bare om meg og Petrinemannen. Den handler også om at Petrus har rett på et sosialt liv. Det hadde jeg nemlig rett utenfor døra. Det å vokse opp i en drabantby handlet nemlig om at jeg hadde mange å være sammen med, hver eneste dag. Det kan jeg ikke tilby Petrus, jeg kan ikke tilby han min barndom, ei heller all den bevegelsen jeg hadde i løpet av dagen, alt det spontane samspillet og den mer eller mindre planlagte leken. Det var nemlig slik at vi kunne fortsette en lek dag etter dag etter dag. Det var det nemlig tid og rom for. Det var ikke ofte vi ble rykket opp av leken for å bli kjørt til en eller anne fritidsaktivitet. Eller, vi ble forøvrig aldri kjørt, noe jeg allerede har nevnt. Så konklusjonen blir at barnehagen er et godt alternativ for Petrus nå, forskjellene mellom nå og da er årsaken.
Jeg har en fornøyd liten pjokk! Jeg tar han med på aktiviteter som jeg forbinder med min barndom og vi har det greit i hverdagene våre. Selv om jeg gruer for at han skal bli stillesittende og "innelåst" i en institusjon fra nå og til han omtrent er voksen og til tross for at jeg tror at en altfor styrt hverdag kan føre til manglende kreativitet, initiativ, inaktivitet og i værste fall eventuelt fedme og drop out. Jeg er jo redd for at han skal være sliten og skolelei innen han blir nitten eller ferdigutdannet. For der jeg vokste opp i tid hvor det var arbeidsplasser til de skoleleie, der det var kreative rom for de med andre evner enn teori, der hvor de kunne bli opplært i ulike bedrifter og der hvor det ikke var forventing om utdannelse for å vaske gulv, så vokser dagens barn og unge opp i en verden som rammer inn livet deres fra de er bitte små til de er langt oppe i voksenlivet. Der jeg ble oppdratt til at naboen, de voksne og folk kunne hjepe om jeg sto fast så blir dagens unge oppdratt med en kontrol og en forståelse av at vi ikke skal bry andre og vi er lært opp til å passe oss for ukjente i fare for at de kan gjøre oss noe. Jeg tror ikke fok har forandret seg så veldig, men jeg er ikke sikker på at all informasjon om alt som skjer i alle verdens hjørner gjør oss godt. Jeg sier ikke at vi ikke skal vite om at verden ikke er rettferdig, jeg sier ikke at vi ikke skal rekke ut en hånd eller gi bistand der det trengs, men jeg tror vi mediabildet kan gjøre oss mer engstelige med tiden. Jeg vil ha tilbake troen på felleskapet og de andre.
Phu, jeg er nok litt ambivalent. Jeg vil nok tilbake til verden som var, samtidig som jeg trives i livet jeg lever. Det som gir rom for en trivelig jobb. En jobb som gjør dagene meningsfulle, som gir meg handlingsrom i forhold til hva jeg ønsker og hva jeg tror på, som kan inspirere meg ut på tur i ulike verdens hjørner: Det er rom for det livet som er ulikt, men også lik, min barndom. Jeg har jo erfaringene med meg og de har gjort meg til den jeg er. Og bare for å poengtere det så er barnas lange dager borte fra hjemmet en del av samfunnsendringen vi alle er en del av.
He, he, - og ikke tro at jeg har blitt en av de som sier at "vi hadde det mye bedre under krigen", men jeg sier at vi har mistet noe på veien til det nye livet. Noe som sikkert har vært nødvendig, fordi det ikke er plass til alt.
Takk til de jentene som satt tankene mine i gang og som fikk meg ned til å rable tankene mine i full fart til en forvirret konklusjon ... Jeg tror den er at jeg trivdes i barndommen og jeg trives nå :)
Petrine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar