søndag 5. januar 2014

Er jeg på plass i samfunnet, eller?



Noen ganger så er jeg undrende til meg selv. 
Jeg lurer på om jeg er helt uten kontakt med meg selv, livet mitt og samfunnet jeg lever i:
Jeg leser om at folk føler seg pressset til å kjøpe dyrere klær enn det de ønsker til barna sine. 
Jeg hører om mødre som blir uthengt fordi de velger andre løsninger enn å være 100% yrkesaktiv i et arbeid utenfor hjemmet. Jeg leser om mammapolitiet og jeg kjenner meg ikke igjen!  
Jeg forstår det faktisk ikke! 

For det første så forstår jeg ikke at man har interesse for å blande seg inn i andres liv
og for det andre forstår jeg ikke hvorfor:
Det er så krevende å være mamma,
- det krever mot,
- det krever tro på seg selv,
- det krever mestring
og det krever at man tåler bommerter.
Hvorfor gjøre dette verre med å sette seg selv og andre i en større unntakstilstand med å starte en krigføring? Jeg forstå at man kommer opp i mange uventede situasjoner som kan gjøre en usikker som mamma, så hvorfor lager vi denne større ved å være hverandres dommedag?  
Eller er det derfor?

Jeg har allerede nevnt at jeg ikke har opplevd å møte denne troppen som jeg tenker er både urimelig og energitappende. 
Det eneste jeg har kjent på er at noen setter grenser for Petrus på måter jeg ikke liker. 
Jeg liker ikke at han "skal være stille på kafe fordi de som sitter på nabobordet kan bli sint på han". 
Han skal jo være stille på kafe fordi det er et sted hvor man skal ha muligheten til å snakke sammen
og fordi på kafe så prøver man å ta hensyn til hverandre. 
(By the way: de på nabobordet kommer nok ikke til å bli sinte)! 
Jeg liker heller ikke at man lager usannheter for barna, 
som "alle skal hjem nå", "vi skal også legge oss" eller hva det måtte være. 
Jeg bruker fakta i slik grensesetting: 
- Nå er vi ferdig med å være på besøk, nå skal vi hjem. 
- Nå er det sengetid for deg, da går vi på badet. 
Det er slik jeg vil ha det. 
Men jeg vil jo også at andre skal sette sine egne grenser for Petrus når de omgås han, 
så disse kamelene kan jeg kanskje svelge?
Det gjør jeg i alle fall.
 Jeg mener grenser gir barn trygghet når man på en ok måte formidler hva man ønsker og hvor grensen går. Og vår lille pode skal være sammen flere voksne enn oss her hjemme.



Tilbake til utgangspunktet!
Jeg vet ikke om jeg omgås denne troppen av mammaer som har selvutnevnt seg selv til å sette normen for andres liv? Jeg lurer på om jeg har skalket igjen alle luker med hensyn til å lese andres signaler eller  for å bli påvirket av deres meninger? Er jeg beskyttet mot dette fordi jeg er en generasjon eldre enn de andre mammaene?  Er det slik på at den tryggheten jeg føler nå senere i livet, kontra da jeg var ung, er en beskyttelsesfaktor mot denne kontrolltroppen fra andre i samme situasjon?

Jeg vet ikke om det er mange som stiller sin dom over at jeg drar gutten min ut av sengen tidlige morgener for å dra på en jobb hvor jeg møter mange spennende mennesker? Men, jeg vet at jeg selv mange ganger har vurdert om det jeg holder på med er det beste for Petrus. Det tenker jeg oftere og oftere på, men det handler om mine tanker, mine følelser. Det er ikke noe mammapoliti som har fått meg til å føle meg forvirret med hensyn til hvilke valg som er det beste for oss som familie. Det er motsetningen mellom det jeg ønsker og det jeg kanskje tror er det beste som gjør meg forvirret. Det finnes mange mennesker der ute som har funnet frem til den løsningen som er beste for sin lille gjeng, og om de velger anerledes enn meg, så føler jeg verken misunnelse eller en trang til å kritisere ders valg. Jeg synes det er flott at vi har våkne og reflekterte foreldre som faktisk tenker igjennomh hvilke løsninger som finnes og hvilke løsninger som passer for seg.  Jeg vet også at om vi hadde bestemt oss for å velge anerledes enn vi gjør i dag så er det resultat av vår vurdering, vår opplevelse og vårt valg. Da kan andre mene hva de vil, vi har jo valgt på vårt eget grunnlag. Vi står for de valg vi har tatt med hensyn til hva som er viktig for oss, og jeg har ikke kapaistet til eller interesse for å blande seg inn i hva andre velger av klær, rutine eller med hensyn til livnæring av familien. ( så fremt det ikke er en paragraf i en lov som krever min innblanding)  

HAAALLOOO!!!
-  det kreves ikke kritik
men noen ganger veiledning
- det kreves ikke baksnakking, 
men et klapp på skulderen kommer godt med.
Vi er ulike, vi lever ulikt og vi velger ulikt,
ikke lag konkurranse av det.
Prøv heller å se positivt på mangfoldet
og stjel gode løsninger fra andre.

Avslutningsvis så kan jeg ikke befri meg for sprøsmålet om hva det handler om og hvorfor det er slik:
Handler det om egne krav til rollen som mamma?
Handler det om usikkerhet eller misunnelse?
Handler det om at vi er så opptatt av hva andre mener  at vi ikke våger å stå på det vi tror på?
Handler det om at morsrollen ikke har blitt justert godt nok i takt med forandringen i samfunnet?
 Vi har jo blitt en generasjon utearbeidende damer.
Ikke vet jeg, men har du noen tanker om det så mottas de med takk!

- Hvordan er det med deg,
møter du ofte på andre som kritiserer deg i mammarollen?

Bakgrunnen for dagens tankeflukt er mammadamens innlegg der hun belyser om Norge har større mammapress enn andre land og artikkelen i Afentposten hvor Joanna Grønneberg Mesa uttaler seg om at de norske mødre møter andre krav og har en annen innstilling til morsrollen enn i Los Angles.

Jeg kjenner at jeg synes det er greit at jeg med hensyn til dette temaet føler meg alene hjemme i hodet.
Jeg tror jeg hadde blitt utslitt av alternativet.

Petrine 

6 kommentarer:

  1. Jeg er veldig på linje med deg. Forhåpentligvis grunnet en kombinasjon av trygghet til meg selv og raushet til at andre velger for seg. Likevel mener jeg jo mangt og meget om hva barn har krav på, som ernæringsmessig god mat, rutiner, grenser, trygghet og omsorg. Jeg mener jo at de som ikke tar barna sine med ut i naturen frarøver ungene noe viktig. Likevel håper jeg at jeg aldri vil kritisere andres valg og gjøren i så måte.

    Du beskriver det god med å spørre om du er på plass i samfunnet, faktisk skriver du irriterende nok en tekst jeg selv har gått og formulert i hodet mitt :) Kanskje jeg bør skrive min jeg også, likevel. Takk for veldig fint innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg gleder meg til jeg har kommet i idealvekta og vi skal få en bli ny dag, Elin! Ser frem mot å treffe deg, tror vi tenker likt om så veldig mye . Klem for en god uke.

      Slett
  2. Nå har jeg ikke små barn lenger men selv om denne debatten ikke var så definert da jeg hadde små så har det alltid vært noen som mener de har fasiten på et "vellykket" familieliv - kriteriene har bare endret seg litt. Mediene for ytringer blitt flere så det er nok derfor det er mer tydelig i dag. Jeg tenker at det som fungerer for meg behøver overhodet ikke å fungere for andre - vi er forskjellige alle sammen. Som Elin sier så er det noen grunnleggende faktorer som bør være på plass i et barns hverdag. Men hvordan familien legger opp den hverdagen deretter, det må man nesten gå i deres sko for å kunne mene noe om.

    Ha ei god ny uke kjære du,
    varm klem:)
    (og du; jeg vil bare si fra at jeg har glemt en konvolutt i bilen som er adressert til deg - i morgen går den i posten;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, til forskjellene og ja, til å ivareta grunnleggende behov hos barn! Enig med det, men heldigvis så er det ingen som blander seg in. I vårt liv ..
      I dag har minsten ordnet ører, fjernet mandler og polypper, så vi kommer oss ikke til Lilleputthammer med det første 😃 så konvolutten kommer når den kommer 👍

      Varm klem

      Slett
  3. Jeg tror det er mye i at Norge er et konformt land der det forventes at vi skal følge den samme malen. Det er jo baksiden av velferdssystemet. Lang permisjon kombinert med lave barnehagekostnader skaper jo en forventning om at man kommer seg tilbake i jobb og sender ungene i barnehage. Jeg ser at det er mye større forskjeller i måter å organisere familielivet i England (hvor vi bor nå), der en barnehageplass koster 10-12000 kr mnd og permisjonen ikke strekker seg lenger enn et halvt år. Men jeg foretrekker jo den norske modellen. Vi kan jo tross alt velge i større grad!

    Jeg har ikke egentig møtt på noe "mammapoliti" i de valgene jeg har tatt, selv om Norge er mer konformt. Heller ikke når det gjelder andre aspekter av barneoppdragelse og familieliv. Det kan være at jeg står støtt i mine valg og ikke orker å forholde meg til hva alle andre måtte mene. Det er mitt liv! :-)

    Ønsker deg en fin uke!

    SvarSlett
  4. Når man bor i Norge så glemmer man hvor godt man har det.. Vi har det jo ikke bare godt, men gode løsninger gjør det ekstra godt. Vi er nok dårlige på å se ut i verden og hva slags løsninger som finnes der. I alle fall jeg.
    Jeg tror faktisk at om man føler man står støtt i sine valg så er man mindre påvirkelig for mammapolitiet. Er. Man i en slitsom eller stressende periode er man nok mer ppåvirkelig for hva andre mener.
    God uke ønskes deg også

    SvarSlett