torsdag 22. august 2013

Torsdagstema: Værstinger



Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, - og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med. Av alle ting så fikk temaet  faktisk næring da jeg så filmen: " Karsten og Petra" med det mål å lage oppgaver til undervisning Jeg ble opptatt av den venninnen til Petra som ikke fikk delta i leken da Karsten begynte i barnehagen. Hun var en grei jente, men gjemte unna Petra sin sekk under en tur til brannstasjonen...

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem.  Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke. 
Sørgelig nok! 

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet "Værstingene!". 
Stigmatisert og plassert!



Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, - jeg liker det ikke i dag heller. 
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne "VÆRSTINGEN!".  
Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene. 
Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom, om to sender hverandre et blikk midt i noe annet eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre. 

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten. 
Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er. 

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.


Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til "Værstingens" atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng ( Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : "Hei!"
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye ...

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og når han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!

via


Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
" Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? "
"Gi meg klistremerker når jeg er grei" sa  det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, - og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som morsomt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,
og de fleste med det....

Petrine




10 kommentarer:

  1. Takk, for et VELDIIG godt innlegg! Det var godt å lese "saken", sett fra den andre siden. Jeg tror også at vårt kroppsspråk, atferd, utsagn kan være med å underbygge og understreke adferden. Det er vanskelig å allerede være definert av andre. Og jeg har i det siste tenkt mye på hvordan det er å være foreldre til barn som ikke går inn i mengden. Men det gjelder liksom alltid "alle andre".

    SvarSlett
  2. Godt innlegg. Jeg har tenkt så mange av de samme tankene selv. Som når ungene kommer hjem fra barnehagen og sier "xxxxx er slem, xxxx biter" da har vi en lang prat om at ingen barn er slemme og hvordan vi skal prøve å få xxxxx med på leken i stedet. Å invitere til bursdag er for meg en selvfølge, men for mange er det tydeligvis ikke det. Det skjærer meg i hjertet når jeg ser alle foreldre som trykker ungen sin nært til brystet og stenger ute alle andre barn som ikke oppfører seg slik de mener de skal. Som du sier, hvordan vil det være å komme til barnehagen å hente og få fortalt at barnet ditt i dag har gjort DET og DET og DET. Intet av det med positiv omtale..

    SvarSlett
  3. Føyer meg i rekken - innlegget er viktig og bra! Det kan ligge så utrolig mye bak slik adferd som defineres som negativ. Mye vi ikke ser, ikke vet. Likevel tror jeg det er naturlig å trekke seg unna slike situasjoner, både for voksne og ikke minst for barn. Slik adferd kan være skremmende og jeg vet selv at jeg som lita ble utrygg i møte med slike unger. Jeg tror de fleste foreldre kjenner på frykten for at egne barn skyves vekk, ikke passer inn. Jeg, som har valgt å ikke ha ungene i barnehage, har f.eks lurt på om det er et feilaktig valg, mtp viktige sosialiseringsprosesser.. :) Tommel opp for fint torsdagstema! De innleggene er alltid blant mine favoritter :)

    SvarSlett
  4. Et viktig innlegg. Takk! Jeg vet godt hva du snakker i forhold til definisjonsmakt, jeg har både kjent det på kroppen og opplevd det gjennom mine nærmeste. Det er ikke så mye som skal til for at alle kan bli med, men det krever noe av alle og mest av alt handler det om holdninger og menneskesyn. Alle fortjener å bli tolket positivt og alle er avhengige av å bli tolket positivt.

    I min jobb så er det jo disse så kalla "værstingene" jeg har valgt å jobbe med, mye fordi jeg ikke "kjøper" merkelappen.

    Jeg likte torsdagstema. Spennende! gleder meg til neste :)

    SvarSlett
  5. Viktig tema! Har akkurat bladd igjennom bladet glade barn på skolen(fått det i 1+2klasse på vår skole) der var det en artikkel skrevet av "mor til en værsting" den traff meg... jeg prøver også å lære barna mine og elevene mine at ingen er slemme-men man gjør dumme ting;) god helg! Lene

    SvarSlett
  6. Må si litt mer jeg;) skolen der jeg jobber(er fagarb i skole/sfo) er en PALSskole. Det kommer fra Oregon,USA(PBIS)og drives ved flere skoler i USA og Norge(og flere land) veldig kort fortalt handler det om at skolens personale setter opp forventninger til forskjellige arenaer. Feks vi rekker opp hånda og venter stille på tur, arenaen er klasserommet. Dette viser læreren og vi snakker om hvorfor det er lurt. Så viser læreren( ig KUN læreren) feil måte(roper vifter osv) så snakker man om hvorfor det blir en dum måte. Så øver alle elevene på riktig måte. Alt blir gjort med mye ros og gjerne brakort også brakorta samles inn til fellesskapet i klassen og veksles i en belønning(feks ekstra friminutt) poenget er at alle lærer ønsket oppførsel også værstingene og de oplever positiv oppmerksomhet og vil da foirhåpentligvis forsette med ønsket oppførsel;) faktisk så virker det:) Harestua skole er den første PALSskolen i Norge og det er attferdssentret som er ansvarlig. Detta ble litt langt men det er noe jeg brenner litt for;) lene

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er enig i at det sal trenes i det som er riktig og at ønskes atderd skal roses, og så håper jeg vi er bedre på å veilede enn å stigmatisere :)

      Slett
  7. Kjempebra innlegg!!! Jeg jobber for tiden i barnehage selv og ser mye av det du her beskriver, flott at du tar det opp:). Kjekt at du deltar på giveaway hos meg også :).

    SvarSlett
  8. Kjære gode deg! SÅ lenge siden jeg har vært innom - og sendt deg noen gode ord. Jeg har tatt fullstendig sommerferie...og det har vært veldig godt. Hvordan er det med deg, da? Har din sommer vært fin? Du - så må jeg si: for et veldig bra innlegg. Jeg har faktisk tenkt mye på dette i det siste, nettopp fordi min datter (på 5 år) blir mye ertet av en slik "værsting". Det er, som du sier, stigmatiserende og vondt om denne gutten skal bli stemplet - kanskje mer og mer - og av fler og fler - og dermed være den som faller enda mer på utsiden. Vi må veie våre ord og ivareta disse barna også. jeg har som deg, tenkt på hvordan det må være å være mamma til et slikt barn... Det kan ikke være lett.
    På den annen side - er det viktig at slike "værstinger" som erter andre, også blir irettesatt, for de kan virkelig ødelegge andre barns selvtillig og glede. Det har vi erfart her hjemme og det gjør bare, bare vondt. Takk og lov for barnehagepersonell som lytter...det har jeg skjønt ikke er noen selvfølge overalt, dessverre.
    Som sagt - knallbra tema og du belyser det så bra. (Mulig jeg skulle skrevet tingene på en litt annen måte, men jeg er stuptrett, så dette blir litt rotete og så som så ;)) God uke videre. klem

    SvarSlett
  9. Alltid like reflekterte og gode innlegg inne hos deg *liker*

    Ønsker deg en nydelig tirsdag. Her skinner sola og jeg har ett spennende kundemøte ikveld :) Min andre kunde i min veldig nye Fabelaktig-portefølje *iiik*

    klemklem

    SvarSlett