Våger jeg gripe inn?

Bildet er hentet her 

Våger jeg å gripe inn?

Tja, det gjør jeg 

På vei til jobb i dag, 

( Samkjøring, lang pendlervei) 

så snakket vi om å sette grenser.

Det for egne barn

og for andres barn. 

Og i ettermiddag så besøkte jeg bloggen til Pia, 

hvor hun diskuterte om man tør å gripe inn 

når man ser at andres barn har dårlig oppførsel. 

Ja, jeg vil nok automatisk korrigere barnet. 

Det er nok en yrkesskade. 

Jeg vil forsøke å veilede og sette grenser. 

Forklare og holde hva jeg lover.

Det ut fra troen på at barns atferd trenger tilbakemeldinger 

slik at de blir gangelige og dugelige voksene, 

en gang i verden. 

Det med bakgrunn i min tro på at barn

som både kan gi og ta 

er ønsket som 

venner, lagspillere 

og at det er de man ønsker å tilbringe tid sammen med.  

Derfor sier jeg i fra om jeg synes et barn eller en ung

går over mine grenser. 

Det til tross for at andre kan synes den samme 

handlingen er greit. 

Barn kan forskjell på borte og hjemme. 

De kan forskjell på mamma og pappa.

DE kan forskjell på foreldre og besteforeldre

og de kan lære hvordan man skal oppføre seg 

på ulike steder. 

Det er er min påstand!!

Jeg setter mine grenser til en viss grad. 

Jeg mener jo at dette er foreldrenes ansvar. 

Jeg mener at det er de som skal gi respons 

når barnet automatisk kaster blikket mot dem/oss

for å se hvordan de/vi responderer på hva de gjør. 

Små barn ser faktisk veldig ofte på de voksne 

de har god relasjon til, 

for å se hva vi mener. 

( Har du tenkt over det ? ) 

Og blant annet da må vi sende

de signalene vi mener er riktig. 

Er mitt barn i vei for å ta en leke som en annen bruker 

så vil jeg stoppe han, 

for å eventulet hjelpe han til å finne et alternativ.  

Ser jeg at han gir rom for andre i leken, 

at han vil dele 

og er opptatt av de andre barna, 

så vil jeg nikke og smile. 

Kanskje til og med klappe. 

Petrus elsker nemlig aplaus. 

Små tegn, 

som er viktige

og som bør sitte på rett plass. 

Det fra de er små. 

Det er jo da oppdragelsen starter. 

Det er da de små ber om korrigering. 

Men barna blir eldre, 

og de vil ikke ta med seg foreldrene i 

alle sammenhenger. 

Og da er jeg nok en som setter grenser for hva som er 

tillatt hos oss. 

Og jeg vil bruke det som argument. 

Dette synes ikke jeg er greit... 

Dette er kanskje greit hos mange andre, 

men ikke hos oss.

Så svaret er JA!

Jeg våger å gripe inn 

når det gjelder barna. 

Men når jeg synes at de voksne bør 

våkne opp, 

og jeg mener det er deres ansvar å flytte barnet, 

finne alternative leker, 

roe det ned etc, 

ja, da er jeg for feig. 

Jeg er også for feig til å si fra til

de voksne som ikke svarer

når jeg ber 

barnet mitt hilse 

eller si ha det.

Det være til andre foreldre i garderoben i barnehagen, 

på besøk hos bekjente

eller i andre sammenhenger.  

Det er mange voksne som ikke svarer.

De kan snu ryggen til

Da får jeg lyst til å spørre 

om 

hvordan de tenker at mitt 

og deres barn 

skal lære høflighet 

når de som voksne ikke responderer

på et barn. 

Da har jeg lyst til å si 

at han er et viktig menneske selv om 

han bare er 85 cm høy.

Da er jeg også for feig. 

For feig til å si:

"Petrus sier Hei, kan du svare ? "

Det er jo ikke min oppgave å oppdra de 

eller deres barn.

Jeg famler nok med hensyn til 

de jeg har en opdragende rolle til. 

Det er kanskje lettere å oppdra andres barn. 

De man ikke har sterke følelser til.

De man ikke kjenner nyansene i peronlighet 

eller temperament til.

Jeg prøver å være tilstede, 

veilede eller sette klare grenser.

Holde avtaler og finne løsninger. 

Jeg treffer og bommer, 

og krysser fingrene for at  

resultatet blir godt nok :) 

Og at de barna som krysser min vei 

blir hyggelige 

og ønsket 

i vennskap som gleder. 

Petrine :)